Pangea (all jord) superkontinentet

Pangea er altså som overskriften hinter til gresk for ”all jord”. Det kommer av ordene pan (all) og gaia (jord). Pangea er et superkontinent som skal ha inneholdt mesteparten av kontinentene vi har i dag. Navnet Pangea ble først brukt av Alfred Wegener i 1920 i boka The Origin of Continents and Oceans. Superkontinentet Pangea eksisterte trolig under Paleozoikum (jordens oldtid) og Mesozoikum (jordens mellomalder) eraene. Trolig bevis på Pangea sin eksistens er geologiske likheter på østkysten til Sør-Amerika og vestkysten til Afrika. Det er også funnet rester av de samme dyrene i disse områdene som tyder på at de områdene en gang hang sammen.

Kontinentenes geologiske historie antas foreløpig å være som følgende. Pangea, som lå langt sør da vår tids store kullforekomster ble dannet i tropene, begynte å sprekke opp i permtiden, samtidig som deler beveget seg nordover.

I juratiden begynte Sør-Amerika å drive vekk fra Afrika.

I kritt-tiden løste India, Australia og Antarktika seg ut fra østsiden av det nåværende Afrika.

I begynnelsen av tertiærtiden åpnet Nord-Atlanteren seg, idet Nord-Amerika drev bort fra Vest-Europa og Grønland drev bort fra Norge, og samtidig skilte Australia og Antarktika lag. Rødehavet åpnet seg for 30 mill. år siden, og Island begynte å vokse "over skrevs" på den midtatlantiske ryggen for 20 mill. år siden. Nord-Amerika og Europa fjerner seg fremdeles fra hverandre, slik at Atlanterhavet stadig blir bredere, ca. 2 cm i året. Rødehavet tolkes som et begynnende verdenshav.

Pangea oppstod ved en sammenføyning av et nordlig superkontinent, Laurasia, og et sørlig, Gondwanaland. Pangea var omgitt av urhavet Panthalassa. Kontinentene slik vi kjenner dem i dag oppstod ved fragmenteringen av Pangea, som begynte i Jura. Navnet Pangea ble først brukt av Alfred Wegener.

Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/Pangaea

Alfred Wegner

Var en tysk metronom/astronom som først kom med kontinentaldriftsteorien. Teorien ble for første gang presentert i 1912 og senere utgitt i utvidet versjon i boken The Origin of Continents and Oceans. Wegners kontinentaldriftsteori bygget på likhetene mellom kystlinjene vest i Afrika og Øst i Sør-Amerika. De passet sammen som i et puslespill. Wegner var ikke den første til å legge merke til dette, men han tok dette videre og så en sammenheng mellom alle kontinentene og han mente at en gang var alle kontinentene samlet. Han kalte dette samlede kontinentet Pangea, Alljorden.


Teorien går ut på at alle kontinentene en gang var samlet som et stort kontinent. Kontinentalplater er det jordens overflate er bygget opp av og man skiller mellom de platene som er kontinentene og tørt land og de som danner havets bunn: Oceanplater. Wegner mente at en gang for omtrent 200 millioner siden slo det sprekker i denne store kontinentalplaten(Pangea) og at disse delene drev sakte fra hverandre og dannet verden slik vi kjenner den i dag. Det var mange ting som støttet denne teorien som likheter mellom bergarter i Sør-Amerika og Afrika. Like fossilfunn av dyr og planter er også funnet.

Teorien til Wegner fikk møte sterk motstand når den først ble publisert og fikk ingen anerkjennelse før mange år etter hans død. Først og fremst kritiske fordi han ikke var en utdannet geolog. Det manglet gode beviser på hvorfor hele kontinenter skulle flytte seg og det var utenkelig å tro at man skulle finne svar på den store ideen til Wegner.

Ikke før rundt 1960 ble teoriene hans anerkjent. Under denne perioden hadde forskere funnet ut mer om temaer som polvandring, havbunnsopografi og marine sedimenter, men det var først etter marine magnetisk anomalier ble oppdaget og at man fikk påvist havbunnspredning. Dette gjorde at Wegners teorier om kontinentaldrift ble aktuelle igjen.

Opprinnelsen til teorien om platetektonikk

Ordet platetektonikk stammer fra det greske ordet ”tekton” som betyr ”bygger”. Platetektonikk er vitenskapen om jordskorpens bevegelse. Skorpen består i hovedsak av 14 litosfæriske plater som alle er i konstant bevegelse. Grensen mellom platene kalles plategrenser. Denne teorien er i dag en av grunnsteinene innenfor nåtidens geologiske forståelse. En av de spennende tingene rundt denne teorien er hvor ung den er.

Det er faktisk sånn at for ikke mer enn 60 år siden så hadde forskere store problemer med å forklare fenomener i naturen som vi i dag ser på som en selvfølge. Geologer gav gode beskrivelser av hva som hadde skjedd med stein og berglag, men manglet noen klar forståelse av hvorfor. Den tyske meteorologen Alfred Wegener hadde allerede som ung lagt merke til at Afrika og Sør-Amerika ser ut til å passe sammen som et puslespill og det var han ikke alene om, men han valgte og ta dette videre. Han mente at alle kontinentene passet sammen i et puslespill og at de en gang har dannet et superkontinent kalt Pangaea. Han holdt et foredrag på dette i 1912, men teoriene ble ikke anerkjent før i 1960 Under denne perioden har forskere funnet ut mer om temaer som polvandring, havbunnstopografi og marine sedimenter, men det var først etter marine magnetisk anomalier ble oppdaget at man fikk empirisk data for å påvise havbunnsspredning. I 1968 hadde forskningen rundt havbunnsspredningen ført til platetektonikk.

Tiltross for at teorien om platetektonikk nå er akseptert så var den veldig kontroversiell til å begynne med og det er fortsatt forskere som tviler på den. Karsten M. Storetvedt ved universitetet i Bergen er en av tvilerne.

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Platetektonikk

Kontinentaldriftsteorien og platetektonikk

Klipp fra National Geographics om kontinentalsdriftsteorien og platetektonikk.

Klikk her

Alternativ teori til platetektonikk ved Karsten M. Storetvedt

Forskeren Karsten M. Storetvedt har over tid utviklet en alternativ teori grunnet at han mener plateteorien er feil. I bøker og fagartikler argumenterer han for at altfor mange observasjoner av grunnleggende betydning taler mot plateteorien. Som et resultat av disse problemene har Storetvedt, gjennom mer enn 25 år, utviklet en alternativ jordteori.

”Storetvedts nye teori innebærer en helt ny fremstilling av jordskorpens topografiske og geologiske utvikling. Han mener denne nye framstillingen har støtte i en kombinasjon av klassiske geologiske fakta og moderne data om jordens indre og ytre forhold. Han hevder at dagens kontinenter representerer restene etter et opprinnelig pan-globalt (heldekkende) tykt skorpelag av kontinental type, og at fordelingen av nåtidens land og dyphav også gjenspeiles i jordkjernens bølgeformete overflate…”
Sakset fra Wikipedia artikkel om Karsten M. Storetvedt.

Storetvedt har fått relativt mye kritikk for denne teorien lignende kritikken Alfred Wegener fikk med sin teori om platetektonikk. I 2006 utalte han seg i en åpen debatt mot noen andre norske forskere som mener at teorien hans ikke stemmer. Denne debatten foregikk på ”forskning.no”.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Karsten_M._Storetvedt
http://www.forskning.no/Artikler/2006/september/1159166676.8
http://www.forskning.no/artikler/2006/oktober/1161759074.15

Introduksjon og teorier om de tektoniske platene

Det vi vet er at tektoniske plater er platene som jordskorpen er bygget opp av. Det finnes åtte store og flere små plater på jordoverflaten. Når de beveger seg, og når de treffer hverandre så kan det dannes jordskjelv. Det finnes diverse teorier om platenes opprinnelse.

En teori er kontinentaldrift som omhandler den langsomme driften av kontinenter. Teorien ble utarbeidet på 1960-tallet, men teorien dukket først opp rundt 1912. I 1912 lanserte den tyske geofysikeren Alfred Wegener teorien om kontinentaldrift. Denne teorien gikk ut på at alle kontinentene en gang hadde vært samlet i ett enormt kontinent, Pangea, og ifølge Wegener sprakk dette området opp for 200 millioner år siden, slik at kontinentene drev fra hverandre.

Kontinentalplater er kontinenter og tørt land.
Oceanplater er havbunnsplater.

Hvis to kontinentalplater treffer hverandre dannes det fjell.
Hvis en kontinentalplate treffer en oceanplate vil oceanplaten bli presset under kontinentalplaten på grunn av egenvekt og oppbygning. Den nedadgående platen vil etter hvert bli presset så dypt ned at smelting begynner. Smeltet materiale stiger til overflaten, og danner en vulkansk bue i innlandet.